Bli-kjent-dag

I løpet av pinsehelga bega jeg meg ut på dypt vann. Jeg møtte frykten i døra, og gjorde unna mitt første ordentlige møte med min symaskin; en Janome Decor Excel 5018. Med et så langt og fancy navn (som jeg ikke forstår særlig mye av) er det vel på sin plass med en forkortelse, eller et kallenavn. Klinger Jane bra? Som i Tarzan and Jane. Eller Anome? Eller Mona? Hva med Emona? Forslag mottas med takk!

Maskinen har jeg arvet av min snille mamma for noen år siden, men den er slett ikke utslitt (heller nokså ny vil jeg si) så det skal ikke stå på utstyret her i gården! Jeg har så smått kjent lysten til å prøve meg på noe veldig veldig enkelt, i den grad det kan være enkelt å gjøre noe man slett ikke kan. Fellesnevneren for mine inspirasjonskilder i bloggverdenen er vel at de har sydd klær i sin ungdom, eller i hvert fall kan legge opp bukser, gardiner eller hva det måtte være. Der skal jeg være ærlig: Jeg kunne ingenting. Ikke litt engang! Og nei, jeg fikk aldri symaskinsertifikatet på barneskolen...

Jeg kjøpte en engelsk brukermanual på nettet (10 $), og da den havnet i innboksen min satte jeg i gang med friskt mot. Beige/kakifarget tråd både over og under var på plass fra før, og jeg så overhodet ingen grunn til å endre på det, selv om tråden strengt tatt burde vært hvit. Jeg måtte faktisk tre i overtråden på nytt, for den var i følge bildene ikke helt på plass. Allerede der klatret jeg høyt på læringskurven, og prøvesyingen viste etter hvert en helt normal søm, både på rettsida og vrangsida av kjærestens gamle t-skjorte! Han nevnte forsiktig at han trodde aldri han hadde sett meg så konsentrert akkurat der, og det kan vel i grunnen stemme ganske bra...

Jeg trådde klampen i bånn og fikk prøvd meg på Pickles sitt mønster på en gavepose. Jeg fikk både festet tråder, sydd sømmer og løpegang og mere til. Litt feilsying ble det og, så jeg fikk testet tålmodigheten på opprekking også. Og dere; alt dette så langt uten hjelp!! Helt til det uunngåelige skjedde - symaskinen kremtet høylydt og hintet til meg at noe var galt. Veldig galt. Det var plutselig tråder i krøll overalt, en god del bannskap kom ut av min munn og jeg skjønte etter hvert at undertråden måtte til pers. Jeg tredde på nytt så godt jeg kunne etter brukermanualen, men det var visst ikke godt nok, for harkingen bare tiltok i styrke. Dermed var det bare en ting å gjøre: slå på tråden til rådgivermammaen, som veiledet meg etter beste evne. Det som viste seg å ha skjedd, var noe så enkelt som at overtråden hadde gått ut av sin riktige bane, så når den ble tredd på nytt var alt i sin skjønneste orden. Fantastisk! Jeg fortsatte på ferden mot en gavepose, og kan vel forsiktig si at jeg nådde målet - om enn ikke riktig så pent som på bildene i oppskriften. Det var vel ca. ingenting som var beint (se bilde under), og jeg skal heller ikke si at jeg er fornøyd med selve resultatet, den fysiske delen av det.

MEN! Jeg har lært å starte, å avslutte, å tre i over- og undertråd, å løfte nåla opp og ned - ja, jeg har rett og slett lært å bruke symaskinen min, om enn på et veldig elementært nivå. Og jeg er slett ikke vettskremt, men jeg har lært at det kan være lurt med ei sysaks, et skjærebrett, et kritt, en skjærekniv og kanskje en linjal også. Jeg har også innsett at startpakken med trådsneller som jeg fikk av mamma må oppdateres med spoler og sytråd i flere farger. For nå er den beige tråden bare centimeter fra å være oppbrukt (flaks!), og jeg har null, niks og nada peiling på hvordan i all verden jeg "fyller" tråd på en spole...

Det betyr vel at læringskurven fortsetter oppover hvis jeg våger meg på et neste møte med min nye venn, ....................... - gi meg ditt navneforslag! :)

Mønster: Gavepose, Pickles

Material: Gammelt IKEA-sengesett i bomull